Leder: Musk tror kunstig intelligens går forbi mennesket på fem år — hva er Europas rolle i kappløpet?

Europas mest verdifulle børsnoterte selskap er nederlandske ASML, med en markedsverdi på rundt 693 milliarder dollar. Elon Musks personlige formue nærmer seg tusen milliarder. Når man setter de to tallene ved siden av hverandre, får spørsmålet om Europas rolle i kappløpet om kunstig intelligens en ubehagelig presis målestokk.

The Economists sjefredaktør Zanny Minton Beddoes møtte Musk på hans Gigafactory i Texas. Det er hans første store intervju etter børsnoteringen av SpaceX, og kapittelinndelingen forteller om vektleggingen uten omsvøp: tidslinjen for KI, bransjens selvregulering, Kinas posisjon, arbeid som blir frivillig, spørsmålet om ett menneskes makt, Starlink og Ukraina. Europa nevnes, men først og fremst som tema i en politisk strid — ikke som noen som bygger.

▶

Se episoden på Innohub TV 85 min

Kilde: The Economist, 29.7.2026 — hele intervjuet, 85 minutter.

Femårsprognosen bør leses som et resultatvarsel: retningen treffer som regel, tidsplanen sjelden. Selvkjørende biler skulle vært ferdige for flere år siden, og løftet ble fornyet hvert eneste år. Retningen var likevel riktig, og å bestride den i dag ville vært pinlig. Man kan altså være uenig om årstallet, ikke om retningen — og nettopp det gjør Europas stilling ubehagelig, for her diskuteres det fortsatt hvordan KI skal reguleres, mens man andre steder diskuterer hvem som skal bygge den.

Det handler likevel ikke om evner, og det er verdt å si høyt. Stockholm-selskapet Lovable passerte hundre millioner dollar i årlig gjentakende inntekt på åtte måneder og har siden vokst til over fire hundre millioner — med 146 ansatte. Finske Iceye solgte radarsatellittjenester til Tyskland for 1,76 milliarder euro, mer enn mange europeiske stater bruker på hele romprogrammet sitt. Dette er ikke unntak som bekrefter regelen. De er beviset på at flaskehalsen ligger et annet sted.

Flaskehalsen er skala og fart. I USA bygger man først og ber om tillatelse etterpå; i Europa ber man om tillatelse og rekker aldri å bygge. Kapitalen finnes, men den beveger seg sakte og i små poster, og når et europeisk vekstselskap trenger en runde på hundre millioner, hentes den fortsatt oftest på andre siden av Atlanteren — og med den følger eierskapet ut. Europa har bygget seg et polstret rom der risikoen er satt ut — og avkastningen med den.

For rettferdighetens skyld skal motparten ha sitt. Regulering er ikke det motsatte av konkurransekraft, og personvernforordningen har vist seg å være et salgsargument oftere enn et hinder — europeisk datalagring er i dag et konkurransefortrinn kunden er villig til å betale for. Musk snakker selv i intervjuet om bransjens selvregulering, noe som på sitt vis er en innrømmelse: ingen i bransjen tror at markedet ordner dette alene. Problemet er altså ikke reguleringen i seg selv, men regulering uten et eget industrielt fundament. Det er en mening om en verden andre har bygget.

For den enkelte gründeren blir Europas valg synlig akkurat der Starlink-kapittelet i intervjuet illustrerer det. Når tjenesten til ett selskap er en del av infrastrukturen i krigføring, slutter spørsmålet om ett menneskes makt å være filosofisk og blir et innkjøpsspørsmål. Skalaen er en annen, logikken den samme i enhver norsk mikrobedrift der synlighet, kommunikasjon og betalinger går gjennom den samme utenlandske plattformen. Avhengighet koster ingenting før vilkårene endres, og da koster den alt på én gang.

Europas rolle avgjøres altså ikke av hvor raskt reguleringen blir skrevet. Den avgjøres av om Europa kjøper fra sine egne leverandører når det er dyrt og usikkert — slik Tyskland kjøpte fra Iceye — og av om kapitalen beveger seg raskt nok til at neste Lovable kan vokse her også etter de første hundre millionene. KI fordeler startposisjonene på nytt uansett om femårsanslaget treffer. I kappløpet er andreplassen fortsatt åpen for Europa. Noen tredjeplass finnes ikke.