Paris’ gater som slagmark – småbedrifter får regningen

Vold og portforbud i Paris rammer de som ikke har skapt krisen, og Frankrikes vei ut går gjennom en offentlig sektor som flytter ressurser fra administrasjon til klasserommet.

Nedbrente skoler, plyndrede butikker og portforbud er ikke protest, men ødeleggelse, og regningen havner hos elever, politifolk og småbedrifter. Frankrike må reformere offentlig sektor, med kunstig intelligens og med mot.

De romantiske gatene i Paris, som mange nordmenn husker som byen med kafeer, bokhandler og kveldsturer, har i høst sett ut som en slagmark. Skoler er satt i brann og plyndret, butikkruter er knust, biler er påtent, og rundt 760 politifolk er skadet. Ifølge det franske justisdepartementet var det innen 9. oktober registrert 6 877 pågripelser, og 86 prosent av dem gjaldt mindreårige. Dette kan ikke kalles en demonstrasjon. Å brenne ned en skole reparerer ikke ett eneste klasserom, det tar undervisningen fra de samme ungdommene som det herjes i gatene på vegne av. Vold og ødeleggelse må fordømmes tydelig, og uten noe «men».

Bevegelsen begynte i midten av september på skoler i forstedene til Paris, og de opprinnelige kravene var hverdagslige: mindre klasser, bygninger som er i stand, og en lærer som faktisk er til stede. Alt dette kunne vært fremmet fredelig, og mange gjorde nettopp det. I begynnelsen av oktober tilspisset situasjonen seg. Den 8. oktober klatret studenter opp i søylen på Bastilleplassen, og venstrepolitikeren Jean-Luc Mélenchon erklærte at Bastillen var tatt tilbake. Revolusjonsromantikk er farlig brennstoff når det står mindreårige i gatene. Drøyt tjue saker om politiets maktbruk er under etterforskning, i én av dem mistet en 15-åring hånden, og de må granskes grundig, for en rettsstat måles også på hvordan den kontrollerer sin egen maktbruk. Det endrer likevel ikke det grunnleggende: ro og orden må gjenopprettes.

Bevegelsen har spredt seg til Belgia og Italia, og 17. oktober ble det i franske gater også demonstrert mot levekostnader og drivstoffpriser, på en måte som minner om de gule vestenes tid. I helgen 18.–19. oktober innførte flere byer portforbud. Her flyttes regningen over på bedriftseiere som ikke har skapt situasjonen. Når et kvartal stenges for kvelden, mister kafeen kveldsomsetningen, restauranten kaster råvarene, nærbutikken teller opp en tom kasse og frisøren avlyser kundene. Husleie, lønn og låneavdrag venter ikke. Situasjonen minner uunngåelig om koronatiltakene, da småbedrifter bar en uforholdsmessig stor del av prisen for nedstengningen av samfunnet, og mange bedrifter aldri kom seg på beina igjen. Nå gjentar det samme seg uten virus: virksomheten stopper fordi gatene ikke er trygge. Derfor er en egen økonomisk buffer bedriftseierens første forsikring, også i Europas mest stabile land.

Det vanskeligste spørsmålet er det enkleste: hva har eieren av butikken på gateplan gjort galt? På videoer delt fra gatene knuser ungdommer rutene til små klesbutikker og forretninger og bærer varene ut fra hyllene. En butikk bygget opp gjennom år med arbeid og langsiktig eierskap mister på én kveld utstillingsvinduet, varelageret og minst egenandelen på forsikringen, og ingen forsikring erstatter den tapte tilliten til at kvartalet er trygt. Disse bedriftseierne bestemmer verken klassestørrelser eller tilstanden på skolebyggene. De betaler en av Europas tyngste skatte- og avgiftsbyrder, som finansierer nettopp de skolene det angivelig marsjeres for. Skaden er derfor dobbel. Først finansierer bedriftseierne systemet med skattene sine, og så betaler de for systemets fiasko med knuste butikkruter. Hvis opprøret har et budskap, bør det rettes mot beslutningstakerne, ikke mot kjøpmannen på hjørnet.

Bak dette ligger en struktur som forklarer frustrasjonen, men ikke rettferdiggjør volden. Ifølge det franske statistikkbyrået INSEE utgjorde offentlige utgifter i fjor rundt 57 prosent av bruttonasjonalproduktet, underskuddet i offentlige finanser rundt 5 prosent og gjelden rundt 116 prosent. Rundt 5,9 millioner mennesker jobber i offentlig sektor, omtrent en femtedel av alle sysselsatte. Likevel har arbeidsledigheten steget til rundt 8 prosent, det høyeste på flere år, og blant 15–24-åringer er rundt 21 prosent uten jobb. Frankrike mangler altså verken offentlige penger eller offentlig ansatte. Det som mangler, er effektivitet: pengene blir sittende i forvaltningens strukturer og når verken klasserommet i forstaden eller den unges første jobb. Statsminister Sébastien Lecornus mindretallsregjering har lovet rundt 3 000 vikarlærere, en riktig gest som ikke endrer strukturen, og presidentvalget i april 2027 gjør store reformer vanskelige nettopp når de trengs mest.

Ærlig talt venter en enda tøffere omstilling. Når Frankrike begynner å utnytte kunstig intelligens mer effektivt og kutter kontorarbeid i offentlig sektor, vil arbeidsledigheten sannsynligvis øke før den snur og begynner å falle. Skjemabehandling, rapportering og forberedelse av rutinevedtak i forvaltningen er nettopp den typen arbeid en maskin gjør raskere og billigere. Dette bør ikke pakkes inn i pene ord. Samtidig er det en mulighet Frankrike ikke har klart å gripe på flere tiår: når papirarbeidet i forvaltningen automatiseres, frigjøres penger og mennesker til klasserommet, der ingen maskin erstatter noen. Frankrike kunne ansette flere lærere, redusere klassene og satse på yrkesfag uten at gjelden vokser ytterligere. Å flytte ressurser fra administrasjon til klasserommet er nøyaktig den reformen som kreves i skolene, men den blir ikke til på barrikadene, den blir til gjennom vedtak.

Den samme teknologien er småbedriftens verktøy. KI-bølgen er ikke bare de store selskapenes spill: en KI-assistent håndterer kundeservice, forarbeidet til regnskapet og markedsføringen for et enkeltpersonforetak, til en pris som for få år siden ville krevd en ansatt. For resten av Europa er urolighetene i Frankrike en advarsel. Et stabilt og forutsigbart EU som holder orden på egne finanser, er småbedriftens beste trygghet, fordi investeringer og kunder søker seg dit neste uke ser ut som denne. Det gjelder også norske bedrifter, som gjennom EØS lever av det samme indre markedet. Den som driver en mikrobedrift, bør nå gjøre tre ting. Først holde virksomheten så lett at det går an å skifte retning når markedet eller sikkerhetssituasjonen endrer seg. Deretter ta i bruk kunstig intelligens slik at tillit og tempo trekker i samme retning. Og for det tredje forberede seg på forstyrrelser: likviditetsbuffer, netthandel og en driftsmodell som tåler noen stengte kvelder uten konkurs. En bedriftseier kan ikke velge om bilene i nabogaten brenner, men kan velge om bedriften tåler det.

▶

Å brenne ned en skole reparerer ikke ett eneste klasserom, det tar undervisningen fra de samme ungdommene som det herjes i gatene på vegne av.

Først finansierer bedriftseierne systemet med skattene sine, og så betaler de for systemets fiasko med knuste butikkruter.

Kilder

• INSEE – Institut national de la statistique et des études économiques — Offentlige utgifter, underskudd, gjeld, sysselsetting i offentlig sektor og arbeidsledighet i Frankrike
• Ministère de la Justice (det franske justisdepartementet) — Tall fra justisdepartementet per 9. oktober 2026
• Students face riot police as protests over school conditions escalate in France • FRANCE 24